til minne 1



 

 


 
Jan Magnar
* 25-08-76
+ 23.07-96
Bjørn Marton
* 15-05.74
+ 15-05-05

Mine kjære, kjære tantebarn!

Det er trist og sørgelig å skrive en nekrolog om dere.

Begge guttene bodde på Filtvet i mange år.
Så ble mor og far skilt og mor tok med begge gutta
og flyttet til Elverum. Der gikk de på videregående skole
og hadde mange venner, det var omtrent åpent hus hjemme
hos mamma.

Begge guttene hadde Spinal Muskelatrofi, de har aldri kunnet gå og har sittet
i rullestol hele livet.

Jan Magnar, den yngste gikk bort fra oss 23.07.96, han ble bare 19 år.
En sprudlende, livaktig og entusiastisk gutt, som spredte mye glede rundt seg.
Han var så livsglad og hadde mange planer i livet. Jan Magnar var den som kunne komme hjem til mamma med blomster eller
andre gaver han hadde kjøpt.
Han hadde alltid et vidunderlig smil rundt munnen og glimt i øyet.
Da han fylte 18 år ønsket han seg bil og det måtte være en slik som storebror hadde, en Ford Econeline.
Han søkte trygdekontoret (NAV) om dette, men fikk til svar at det kunne han ikke, han måtte
finne seg i å dele bil med sin bror. Det var jo uhørt. Men han kunne få hvis han bodde for seg selv i
egen leilighet, det var også uhørt. Men Jan Magnar var ikke typen som ga opp nei. Han søkte om trygdebolig
og fikk en leilighet.Den var jo tilpasset til han mer eller mindre. Det som ikke fungerte var at han måtte ha tilsyn
24 timer i døgnet, det fikk han ikke. Jan Magnar prøvde jo så godt han kunne å leve der, men det måtte jo gå
galt med tiden. Men, han fikk sin bil, ikke Ford men en Chrysler Van. Jo da, han var glad for den. Han fartet mye rundt med den
i Elverum, han ble et kjent bilde der.
Det året han fylte 19, skulle han og hans bror på ferie til sin far på Filtvet.
Der skulle alle kose seg med å gå ut å spise, Jan Magnar elsket en skikkelig biff.
Det skulle da vise seg at dette ble tragisk, han satte fast ett stykke biff i halsen og
ble kvalt. Det var jo håpløst å få han ut av rullestolen, for å prøve å få liv i han, han
hadde også satt inn en jernstang i rygg raden, så alt gikk jo bare galt der og da.

Det var en sjokkmelding å få at Jan Magnar ikke var i blant oss mer. Han var jo så ung og full av liv:
Det ble en tung stund for alle i familien.

Hvil i fred kjære Jan Magnar.

Bjørn Marton gikk ifra oss den 15.mai 2005. Han døde på sin 31 årsdag, på sykehuset i Villajoyosa.
Han var gutten med verdens beste tålmodighet. Logn å rolig. Han var mer eller mindre filosofen i familien, tenkte dypt og svarte med en god innsikt i de tingene som ble utdypet. Han var et menneske med en så tørrvittig humor at jeg har vel aldri ledd så mye av hans kommentarer og for noen uventede gullkorn han kunne komme med. Selv om han var mer tilbake trukket enn sin bror, så tok han det igjen på sin tørrvittige måte. Bjørn Marton flyttet til Spania sammen med sin mor og bodde der de siste 5 årene av sitt liv. Han elsket livet i Spania, ble kjent med mange nye mennesker og opplevde mye. Han var så blid og fornøyd når vi ifra Norge kom på besøk. Han hadde mye å snakke om og visste mye, man kunne aldri sette fast Bjørn Marton i noe. Han hadde en hukommelse som var utrolig og så leste han en masse på internett. Han kunne reparere en bil i hodet, han visste hvor alt var og hvor ting satt og det samme gjaldt pc'er. Vi alle var helt imponert over hans viten. Da han fylte 30 år, dro vi en hel gjeng ifra Norge på overraskelses reise til han. Ja skal si det ble det også. Bjørn Marton koste seg enormt da vi alle dukket opp og vi som var der satte utrolig pris på at han koste seg på denne dagen.
Men året etter, i påsken ble han syk og tilslutt måtte han på sykehuset. Han døde jo av den sykdommen han hadde. Lungene sluttet mer eller mindre å fungere og tilslutt fikk han vann i lungene og hjertet stoppet. Mamma fikk da gratulert han med 31 års dagen, før han sovnet inn.

Jeg selv hadde akkurat kommet dit ned, men kom for sent til å si farvel.
Jeg savner deg gutten min, glemmer aldri humoren din!

Hvil i fred, kjære Bjørn Marton.

Skrevet av tanten i ærbødighet til dere begge to.

Meny
 

Heidis Design©