Jan Magnar ble født den 25 august 1976 og Bjørn Marton  var født den 15. mai 1974.De vokste opp på Filtvet på Hurum.
Begge to ble sittende i rullestol fra de var små, men det var ingen hindring, skal si det var mye kappkjøring for å se hvem av stolene som gikk fortest, begge guttene var fulle av liv og de var blide og fornøyde.  Jan Magnar var av den typen som ville oppleve alt og skulle være med på alt, han var full av entusiasme og litt av en spilloppmaker. Han hadde store drømmer om å kjøpe seg campingvogn og farte land og strand rundt.
Mor og begge guttene flyttet til Elverum da de var henholdsvis 11 og 14 år. Der bodde de i et rekkehus som ble bygget om til deres behov. Begge gikk på skole og de var utrolig flinke. Jan Magnar hadde planer om å bli revisor og Bjørn Marton var en skikkelig dataguru. Bjørn Marton var mer av den longe tenksomme typen, ting måtte planlegges. Men du verden for noen gullkorn som kom til tider.
Begge guttene hadde utrolig mange kamerater og det var mye liv og latter i hjemmet. Det ble mange video, musikk og data kvelder i den heimen. Begge guttene ble blåruss og var med på den feiringen og de hadde det kjempegøy. Jan Magnar var den typen som tenkte på å gi mamma presanger, han kjøpte blomster eller andre små gaver som han overrasket henne med. Jan Magnar elsket god mat og det skulle være ordentlige saker, ikke noe pose og boksmat her nei. Skravla gikk hele tiden, han hadde mye å fortelle og lurte på mange ting.

Begge guttene trivdes godt i Elverum og de var et kjent bybilde. Alle viste jo hvem de var. Da Bjørn Marton ble 18 år tok han sertifikat og fikk sin egen bil, den var han utrolig stolt av, en Ford Customline. Den bilen er til dags dato kun vasket med hånd-)).Bjørn Marton var en flink sjåfør og han kjørte mye til å begynne med og til jobben sin også, han hadde fått syselsetningsjobb på Elverum videregående skole som datamann. Han hadde også sin egen assistent som var med han hele tiden. Da Jan Magnar ble 18 år tok han også sertifikat, men han fikk ikke bil fordi hans bror hadde en ble det sagt på trygdekontoret, men han ønsket seg sin egen da og det fikk han kun hvis han ikke bodde hjemme. Han søkte da om å få en egen leilighet som var tilpasset han og det fikk han og også egen bil. Det ble ikke en Ford men en Chevrolet, han var fornøyd med den. Men det å bo for seg selv med det store handikappet hans, det gikk jo ikke så lenge, for han måtte jo snus og trengte pleie om natten og det tok jo sin tid før en pleier kom seg dit. Så etter en stund så bodde han jo mer hjemme en hos seg selv.
 Jan Magnar, Bjørn Marton og mamma, reiste en tur til Solgården, Villajoyosa i Spania og der likte begge guttene seg utrolig godt. Jan Magnar var helt i hundre når han kom hjem og fortalte alt det han hadde opplevd, så dit skulle han igjen.
Men den sommeren ble den siste til Jan Magnar, han døde plutselig den 23 juli 1996, han ble 19 år gammel. Det var en tragisk og smertefull tid for mor og Bjørn Marton som ble sittende igjen alene i Elverum. Jan Magnar var et lys og en virvelvind i deres hverdag, savnet var stort.
Etter ca. 5 år flyttet Bjørn Marton og mamma til Villajoyosa. Det ble for kaldt for Bjørn Marton i Norge om vinteren han kom seg aldri ut, han frøs det meste av året her. Bjørn Marton ble den stolte eier av et hus med en hage og syntes livet var kjempegodt i Spania og han trivdes veldig bra, han hadde lært seg spansk før de flyttet nedover og kunne snakke veldig bra for seg.
På hans 30 års dag, ble det planlagt fra tante (den som skiver dette) at det skulle reise en gjeng med mennesker som Bjørn Marton ikke hadde sett på en stund, vi skulle overraske han på dagen hans og det ble det, han var så glad og lykkelig over å se igjen venner og kamerater, dette levde han på et helt år. Bjørn Marton ble syk rett etter påsken i 2005, og etter en ukes tid ble han lagt inn på sykehuset, han hadde fått vann i lungene og lungebetennelse, han hadde ikke krefter og ork til  noen ting, til slutt så orket ikke hjertet mer og Bjørn Marton sovnet inn den 15. mai 2005 på sin 31 års dag. Men mamma fikk gratulert han med dagen.
Begge guttene har vært en utrolig inspirasjon og gitt så mye glede til meg og jeg savner dem dypt og inderlig begge to. Det er ufattelig at de er borte.
 

Jeg takker så mye at jeg fikk lov å kjenne dere begge to.
 

Tante Heidi  (Tanten)